lumièredujour

Jeg har opplevd mye fint den siste tiden.

Jeg har vært stressa med både det ene og det andre.

Jeg har hatt besøk fra Frankrike. 

Jeg har endelig fylt 18.

Jeg har vært på Vestlandet og opplevd vakker natur.

Jeg har drukket vin.

Jeg har vært i konfirmasjon.

Jeg har vært på jobbintervju.

Jeg har vært bekymret for en veldig god vennine, noe jeg fortsatt er.

Jeg har grått.

Jeg har savnet kjæresten min. 

Jeg har vært mye i Oslo.

Jeg har tatt mange bilder.

Og jeg har hatt utrolig dårlig inspirasjon til å blogge.

Foto/privat

Ansvar, prioriteringer, forpliktelser, rutiner, mennesker. Det er så mange ting jeg må forholde meg til. Det stresser meg. Så mye å gjøre, så mye jeg ikke har tid til. Dagene går så utrolig fort, og det er ikke lenge til jeg fyller 18. Tenk. 18 år. Jeg prøver å si det høyt for meg selv, men selv da høres det bare helt feil ut. Hvor har tiden blitt av? Hva er det jeg egentlig har brukt tiden på? Noen ganger spør jeg meg selv: har du brukt tiden fornuftig? Og på mange måter føler jeg at jeg har brukt den fornuftig, samtidig som at jeg av og til kunne ønske jeg brukte tiden bedre. Jeg bruker mye tid på musikk, mennesker, skole og jobb. Viktige ting. Ting som betyr noe for meg, men av og til kunne jeg ønske at jeg kunne brukt litt mer tid på meg selv. 

Når jeg var liten var jeg kanskje flinkere til det. Da kunne jeg sitte i timesvis å leke med barbiedukker, eller bamser. Jeg lekte ofte med søsteren min, Kristine, og gjennom hele oppveksten har vi vært gode venner. Hun betyr mye for meg. Gleder meg veldig til hun flytter hjem igjen. Kanskje vi kan bli litt flinkere da, til å bruke tid på hverandre. Familie er viktig. Venner er viktig. Enda jeg føler at jeg bruker mye tid på mine egne prioriteringer. Det er sjeldent at jeg tilbringer helgen sammen med venner. Det savner jeg litt. Det er mange ting jeg savner. Noen ganger kunne jeg ønske at jeg levde i en tidsmaskin. 

Kjæreste. Fin musikk. Titanic. Påseegg. Verdens søteste gave. Lykke. Smil. Kyss.
Livet er ganske flott akkurat nå. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å smile. Jeg føler meg heldig.

Påskeferien er bare en god nok unnskyldning til å spise godis og sjokolade uten at man får dårlig samvittighet. Ja, jeg er en av dem som benytter meg av muligheten når jeg først har den, men i dag har jeg vært flink. Vet dere hvorfor? Jeg var ute og gikk en tur i dag tidlig. Meningen var at jeg skulle ut å jogge, men jeg endte opp med å gå stortsett hele veien. Til mitt forsvar var det "for kaldt til å jogge". 

- I dag er det langfredag, og jeg må nesten innrømme at jeg aldri helt har forstått meg på denne høytiden. Butikkene har vært stengt i en evighet nå, og jeg kjenner at jeg begynner å bli rimelig rastløs. I kveld derrimot. I kveld skal jeg på kino med flotteste Julianna, som jeg verken har sett eller pratet noe særlig med siden november/desember. Vi skal se "The Hunger Games" og jeg gleder meg som en unge. Påskeferie er kansje ikke så verst allikevel, jeg har jo tross alt ferie!

Minne, eller hukommelse. Evnen til å huske noe. Minne i relasjon til materialer, opplevelser, eller mennesker. Minne, eller vår hukommelse er etter min mening, den aller viktigste egenskapen hos et menneske. Minne, åltså evnen til å huske opplevelser, dagligdagse rutiner, personer og hendelser. Evnen til å minnes gode tider. Minnes alt du savner, og minnes alt du gleder deg over. Vi kan minnes både gode og dårlige opplevelser, men det viktigste av alt er at uansett hva vi minnes kan vi stortsett alltid smile når vi ser tilbake på det. 

"Husker du den gangen vi lekte sammen i barnehagen? Husker du den gangen vi dro til Fanøy i Danmark og syklet langs stranden med tandemsykkel? Eller husker du den gangen vi løp rundt på blomsterenga og plukket blomster?"

Flere ganger om dagen minnes jeg alle gode opplevelser. Flere ganger om dagen omgås jeg mennesker jeg har en tilnytning til. Flere ganger om dagen minnes jeg hendelser ved å se på gamle bilder eller lese i dagboken min. Flere ganger om dagen tenker jeg: tenk, så heldig jeg er, som har fått muligheten til å oppleve så mange fine ting i livet:

15 års-dagen min: Venner. Skrekkfilm. "Stor jente." Gaver. Latter. Musikk. Kaker.

Sommeren 2009: Arvika cup. Fine mennesker. Fotball. Grilling og kos.

Våren 2010: Stine Lien Johansen. Skolehverdagen. Vennskap. Latter og sang. Fin tid.

Februar 2011: Jentekveld. Film. Pizza. Gjenforening med Julianna. 

Mars 2011: NM med Akershus Konsertorkester

2010/2011/2012: Kretskorps. Konserter. Frasering. Dolce. Tenuto. Musikk. 

17. mai 2011: Flotte mennesker. Grilling. Volleyball. 

Sommeren 2011: Darbu. Blomstereng. Musikk. Fine mennesker. 

Oktober 2011: Combourg. Utveksling. Fransk. Kristin Sollien Sverstad. Trygghet. Kjærlighet. Vennskap.

November 2011: Refleksdagen. Refleksengel sammen med Kristin. Søte mennesker. 

November/desember 2011: Mads. 

Nyttårsaften 2012: Vin. Rakketter. Nyttårsløfter. God mat. 

Februar 2012: Leder på konfirmantleir. Stearinlys.

Mars 2011: Overlappingsseminar med elevrådsstyret. Skolering. Komitékontakt.

Mars/April 2011: Sommerfølelse. Kjole. Skjørt. Mennesker.

Hver dag er som et eventyr, og hver dag skaper vi nye minner. Har dere noen gang tenkt over det?

Akkurat nå
vil jeg høre min egen pust
lukke øynene, og hvile
drømme, og la øynene falle

Akkurat nå vil jeg slippe taket
føle meg lett, og fri
som en fugl med vinger
helt alene

Akkurat nå skal jeg sove

Helt alene
tankeløs og liten
i en verden full av
bekymringer

Akkurat nå prøver jeg å sortere tankene mine, samtidig som at jeg ikke klarer å definere eller sette ord på noen av dem. Tankene mine kan være så mangt. De er bare der. Av og til sier jeg til meg selv at jeg burde slutte å tenke, men da blir jeg bare sittende å tenke en tanke om alt det jeg ikke må tenke på. Er det bare meg, eller opplever dere det på samme måte som meg?

Livet er på en måte fullt av tanker. Ja, livet er som et nett fullt av tanker, som sirklerer rundt i endeløse baner. Akkuart som i verdensrommet, som i en galakse med mange tusen stjerner. Forestill dere nå, at én stjerne tilsvarer det samme som én tanke, og tenk over: hvor mange tanker finnes da der ute? I verdensrommet? I mitt eget hode? Jeg forstår ikke. Jeg tenker for mye.

La meg slippe å tenke. Jeg vil leve. Puste. Smile. Være glad. Jeg er glad. Jeg er på mange måter lykkelig, samtidig som at jeg tenker så langt frem i tid. Jeg klarer ikke å ta en dag av gangen. Jeg tenker først og fremst på fremtiden. Hva jeg skal bli, og hva jeg skal ta meg til. Jeg vet hva jeg har lyst til å studere, men jeg vet ikke om jeg kommer inn på psykologi studiene. Det krever veldig mye, og jeg vet ikke om jeg klarer.

Tenk om jeg tar et valg på veien som leder meg i en annen retning? Tenk om jeg gjør en feil som forandrer hele livet mitt? Tenk om én av stjerne til slutt bare eksploderer på innsiden av mitt eget hode? Og hva hvis jeg mislykkes med noe jeg har drømt om så lenge jeg kan huske? Bare tanken. Tanken får meg til å tenke. Så nå sitter jeg igjen med en tanke: gav dette noen mening i det hele tatt?

Foto/privat

Så mange ord jeg vil skrive, så mange tanker som surrer rundt i hode på en gang. Så mange følelser som plutselig kan ta overhånd. Jeg kan smile, jeg kan le og jeg kan gråte, men jeg er da bare et menneske - akkurat som alle andre?

Jeg vil kunne synge fint, oppnå gode resultater på skolen, ta fine bilder, spille fin musikk, sove godt om natten og drømme om fremtiden. Jeg vil leve hver dag som om det var den siste, og puste i takt med resten av verden. Jeg vil kjenne følelsen av trygghet og kjærlighet, og omgås med de menneskene som betyr noe for meg.

Dagene går fortere og fortere, uke etter uke, enda tiden av og til - står helt stille. Jeg kjenner at jeg har så lyst til å bruke den tiden jeg har fornuftig, men av og til føler jeg at tiden løper i fra meg. Hvorfor kan jeg ikke bare spole over hva jeg helst vil unnslippe, spole tilbake for å oppleve noe jeg savner og sette på pause hver gang jeg blir for sliten?

Jeg tenker at: nå er det bare 21 dager til Bernhoft konsert, 39 dager til jeg blir 18, og 92 dager til jeg reiser på språkreise med fineste Kristin. Tiden går så fort, og jeg kan ikke huske sist jeg tok meg en pause.

Foto/privat

+ Jeg smiler hver dag

+ Jeg har spilt mye musikk den siste tiden

+ Er snart ferdig med sokkene jeg strikker

+ Vurderer å finne frem sykkelen snart

+ Har ommøblert rommet

+ Spiser is og koser meg i solen

+ Jeg sover litt lite, iforholdt til hvor mye søvn jeg egentlig trenger

+ I dag er det akkurat 100 dager til Kristin og jeg reiser på språkreise sammen til Frankrike

+ Jeg gleder meg til påskeferien

Foto/privat

Åros, ved sjøen. Har koblet ut denne helgen. Slappet av, nytt solen, strikket, sittet forran peisen i armkroken til kjæresten og ikke snakket med noen andre. Deilig. Lenge siden jeg har hatt en så avslappet helg noen gang. Vi var på hytta til besteforeldrene hans, og det var virkelig fint der! Om morgningen stod solen tidlig opp, og om kvelden kunne vi se måneskinnet. Romantisk eller hva?

Vi spiste deilig mat, gikk langs stranda og havna, så på film etter film og koste oss masse. 

Foto/privat

(Og nei, det er på ingen måte meningen at denne bloggen skal utvikle seg til en klissete kjærlighetsroman. Vurderer å spare dere for alt mulig kliss fremover. Kan ihvertfall forsøke å begrense meg litt. Kanskje litt, men bare litt.)

Og jeg som trodde at våren hadde kommet? Neida. Nå har snøen lagt seg som et tett lag over hele gårsplassen. Heldigvis rakk jeg ikke å finne frem sykkelen. De siste dagene har vært hektiske dager som alle andre dager, men denne uken har virkelig vært slitsom. På skolen i dag satt jeg 6 timer og skrev en stil på over 3500 ord om barnemishandling og samfunnsvitenskapelige teorier knyttet til dette. Jeg tror det gikk bra. 

Har forresten ikke gitt opp drømmen om å bli psykolog allikevel. Etter vgs tenker jeg å ta en årsenhet i psykologi på UiO hvor jeg kan få en innføring/læring innenfor fagområdet for å se om dette er noe jeg ønsker å gå videre med eller ikke. Psykologi har alltid vært noe jeg har hatt en interesse for, og jeg tror at dersom en arbeider med noe en liker å arbeide med oppnår man også gode resultater. Rådgiveren som fikk meg til å tro at jeg ikke kan bli psykolog skal jeg le av den dagen jeg har fullført proffesjonsstudiene. 

Og ellers? Jeg lever. Puster. Tar bilder. Jobber. Leser bilteori. Øvelseskjører. Går med kjole og strømpebukse. Sparer penger. Baker. Jeg liker å bake. Min motivasjon denne uken har vært: helgen. Jeg gleder meg virkelig som en unge til helgen. Skal tilbringe hele helgen sammen med kjæresten på hytta. Det blir kos.

Vinterferien er over, solen skinner, våren har kommet og den aller første løvetannen har tittet frem. Hverdagen er like hektisk som før og jeg bruker mye tid på lekser og skolearbeid. Siden sist har jeg stått på slalom, feiret 18 årsdagen min, fått mange fine gaver, strikket ferdig den ene sokken til kjæresten og begynt å lese en spennende bok. 

For øyeblikket driver Mawnisha og jeg med en forskningsoppgave i sosiologi. Vi forskjer på pensjonerte lærere og hvordan disse lærerne taklet overgangen fra arbeidslivet til pensjonstilværelsen. Det er et veldig interessant tema, selv om det kanskje ikke høres sånn ut. I dag var vi på Fagerborg Hotel med møte med pensjonerte lærere. De var så søte! De hadde så mange fine tanker og meninger å dele med oss, og jeg gleder meg til å starte på selve oppgaven. 



Etterpå skal vi på kafé og observere gamle mennesker som koser seg med kaffen sin. 

Ferie gjør meg rastløs. Til vanlig er jeg vant til å stå opp tidlig, dra på skolen, komme hjem, lage middag, sette meg ned med leksene, spise kveldsmat og legge meg igjen, men nå har jeg ferie. Hva er det liksom meningen at jeg skal gjøre da?! De tre siste dagene har vært lite produktive. Jeg har vel strengt talt ikke gjort noe fornuftig, annet enn å pusle med de små tingene jeg vanligvis ikke har tid til. Som for eks. å strikke sokker til kjæresten:

(Et prosjekt som mest sannsynligvis ikke er ferdig før i 2015, om 3 år.)

Eller bake boller til fastelavn: 

Disse bollene smakte himmelsk, til tross for at denne MatPrat appen ikke fungerer. Når jeg hadde hatt oppi alle de ingrediensene som oppskriften på MatPrat appen gav meg, var deigen akkurat stor nok til å rulle ut tre boller. Dermed måtte jeg med mine flotte, fantastiske kokkekunnskaper kaste oppi litt ekstra mel og melk. Problemet da var at jeg klarte å glemme sukkeret, og først når jeg hadde satt deigen til heving kom jeg på at jeg bare hadde hatt oppi en halv dl med sukker. Krise! Men med masse melis og vaniljekrem ble bollene akkurat søte nok. 

Pust. Nå skal jeg snart pakke kofferten, og deretter skal jeg løpe til bussen. Kjøretime i dag. Midt i ferien! Gleder meg til å ta lappen, men må nesten vente. Blir ikke 18 før i mai. I natt drømte jeg forresten at jeg hadde glemt hele kjøretimen og at kjørelærenen min ble sinna. Derfor har jeg bestemt meg for å ta en tidligere buss sånn at jeg er helt sikker på at jeg rekker den.

Sender forresten en liten hilsen til dere som enda ikke har ferie: kos dere på skolen. 

I dag våknet jeg helt utvilt, og i det øyeblikket jeg våknet var det første jeg tenkte: jeg er heldig. Akkurat nå har jeg så mange grunner til å smile. Bare det å drikke en kopp te på sengen med kjæresten om morgningen gjør meg glad. 

Søsteren min er endelig hjemme igjen. Ikke det at det er så lenge siden sist, men uansett. Søsteren min har nå fullført 7 av 9 måneder på folkehøgskolen i Nord-Trøndelag, hvilket betyr at hun snart flytter tilbake. Det gleder jeg meg til.

I dag har vi tilbringet dagen sammen. Først dro vi på Strømmen, deretter dro vi til Lillestrøm. Var også en tur innom farmor og farfar på vei hjem. Der fikk vi både kaffé og kaker, før vi duret hjemover igjen.

Fin dag. Deilig med ferie. Slipper å tenke på at jeg skal på skolen i morgen. Slipper å stå opp så forferdelig tidlig om morgningen. Kan bruke tiden og dagene på akkurat det jeg selv ønsker. Ferie minner meg forresten på noe annet. Nemlig Frankrike: 

Jeg gleder meg til sommerferien. Jeg gleder meg til å reise til Frankrike med verdens fineste, Kristin. Vi skal på språkreise til Sør-Frankrike, Antibes, og jeg er helt sikkert på at det kommer til å bli en opplevelse for livet. 

Livet er fortsatt rosenrødt. Akkurat som at jeg lever på en sky. Litt klisjée, men jeg har aldri følt det sånn her før.

+ Det er vakkert ute

+ Jeg har fått meg kjæreste

+ Jeg er glad hele tiden

+ Jeg gleder meg til å feire 18 års bursdagen min sammen med søsteren min

Foto/privat

+ Jeg har en god følelse inni meg

+ Livet smiler til meg

+ Jeg klarer å være meg selv

+ De små gledene i hverdagen betyr mye for meg

+ Jeg rødmer ofte

+ Jeg skal snart på overlappingsseminar med elevrådsstyret

+ Jeg trener ofte

+ Jeg spiller musikk hver eneste dag

+ Jeg har ordnet på rommet og hengt opp nye gardiner

+ Det er ikke lenge til søsteren min kommer hjem

+ Jeg gleder meg til neste kjøretime

+ Jeg har verdens beste venner

+ Jeg er motivert

Foto/privat

Kjole og strømpebukse er for kaldt. Enda så nekter jeg å bruke noe annet. Kjole og strømpebukse er definitivt det beste jeg liker å gå med. Det er så behagelig. 15- eller ei. Kjole og strømpebukser er fint. De siste dagene har vært ekstremt kalde, til tross for at denne vinteren ikke har vært så ille iforholdt til alle andre vintre. 

Ragnhild er forresten også fin. Bare se her: 

Denne måneden har vært så utrolig hektisk. Skjønner ikke hvordan jeg får det til. Tiden går sagte, samtidig som at jeg til enhver tid ikke husker hvilken dag det er. Uke etter uke. Rutine etter rutine. Det er sånn det føles ut noen ganger. Da er det fint å kunne avveksle og bruke litt tid på ting jeg faktisk liker å gjøre. Som å sette meg ned med en god bok og en kopp med te. Eller gå ut for å ta bilder med kameraet mitt: 

Foto/privat

Akkurat nå er det mange ting jeg gleder meg til. Jeg gleder meg til søsteren min kommer tilbae i Februar. Jeg gleder meg til Bernhoft konserten i april. Jeg gleder meg til å fylle 18. Ta lappen og drikke vin i godt selvskap. Jeg gleder meg til sommeren og varmere tider hvor jeg kan gå i kjole uten strømpebukse under. Og vet dere hva jeg gleder meg aller mest til? Språkreise med fineste Kristin. Vi bestilte billetter i går. Dét gleder jeg meg til. 

Noen ganger strekker verken tid eller krefter til. Det er så mye jeg vil, som jeg ikke får til. Samtidig som jeg stadig får til mye jeg aldri hadde trodd jeg skulle greie. Tanken på at søsteren min skulle begynne på Folkehøgskole var utenkelig. Nå er den nokså utholdelig. Jeg tenker at en tanke eller følelse som i utgangspunket virker skremmende kan være overkommerlig sålenge en har den rette innstillingen. Å gi opp før man har prøvd er ihverfall det dummeste man kan gjøre.

Jeg har lært at livet er det som skjer, samtidig som du forsøker å legge andre planer hvor en skaper nye relasjoner, og knytter flere bånd til ulike mennesker. Mennesker som kan få en stor betydning for deg. 

En kan gråte, en kan le, men mest av alt skal man smile. Smile over hva man har, uten å tenke over alt man ikke har. Selv om krefter ikke strekker til, og tankene er et eneste kaos kan man allikevel klare å sortere dem i sitt eget hode.

Foto/privat

Denne helgen handler om å frasere, spille vakker musikk og tilbringe tid sammen med fantastise mennesker. Oslo Akershus Kretsorps er et korps for de som er litt over middels interessert i musikk. Dette er den tredje samlingen for i år, og mitt tredje år i kretsen. I morgen skal vi spille konsert sammen med Lillestrøm Musikkorps. Det gleder jeg meg til. 

Musikk har alltid betydd mye for meg, og jeg er helt sikker på at musikk er noe jeg kommer til å fortsette med sålenge jeg har muligheten til det. Musikk er på en måte en del av meg, som ingen ta ifra meg, uansett. 

Jeg hadde en fin barndom. En trygg og god oppvekst. Jeg føler meg veldig heldig, sånn sett. Jeg husker barndommen som en fin tid, selv om jeg ikke kunne se verden før i en alder av 2 år, da foreldrene mine fant ut at jeg hadde et sterkt behov for briller. Det var også grunnen til at jeg ikke kunne gå før jeg var 2 år. Før den tid var jeg bare en stumpaker som mamma kaller det. Skjeleøyd var jeg også. Gikk rundt i parken med en sånn stygg lapp over øyet. Den var nesten like plagsom som armringene jeg måtte bruke hver gang jeg skulle bade. 

Søsteren min og jeg lekte alltid så fint sammen. Hun betød, og betyr fortsatt alt for meg. Bilde sier sitt. Hun passet på meg. Borsettfra den ene gangen hvor jeg tegnet en stripe i lakken på den nye bilen. En rød saab, som pappa påstår er blå. Jeg husker at den var rød. Mulig jeg tar feil. Kristine tok ihvertfall den straffen jeg fortjente. Jeg var for liten til å skjønne forskjell på rett og galt. I senere tid er det noe både min søster og mine foreldre har lært meg. Jeg vet ihvertfall akkurat nok til å unnslippe husarrest. Husarrest har aldri vært noe for meg. Mulig jeg har fortjent det, men jeg har aldri fått det.

Etterhvert som jeg vokste opp fikk jeg nye interesser. En av dem var å plukke løvetann på enga, for så å flette de sammen til en fin løvetannkrans. Dette gjorde jeg nesten hver eneste dag hele sommeren. Det var mamma som lærte meg det. Fin tid. Selv om jeg på dette bilde ikke virker særlig begeistret.

Så kom den dagen hvor jeg begynte på skolen. Ranselen var pakket.  Matboksen var smurt, og antrekket var planelagt lang tid i forveien. Dette var en stor dag. Jeg var nervøs og spent på samme tid. Samtdig lei meg for at bestevenninen min på dette tidspunktet flyttet fra meg. Jeg følte på en måte at min største trygghet på skolen forsvant. Jeg måtte blant annet gå til skolen alene en periode, men det var før Julianna flyttet inn i nabolaget. Vi ble raskt gode venner.

Jeg husker så godt hvordan vi alltid lekte blånisser. Jeg var blånisse, du var rødnisse. Gode minner. Vi akte, lekte i snøen, lagde snøborger, lykter og huler. Hun var, og er fortsatt en av mine bestevenner. Til tross for at hun går på Kvitsund vgs et godt stykke unna. Bare vit at jeg tenker på deg hver dag og at jeg savner deg masse. Sist jeg så hun var i juleferien. Da kastet jeg meg om halsen henness. Min første reaksjon var tårer og atter tårer. Det var så utrolig godt å se hun igjen. Øyeblikk som dette setter jeg pris på. Klarer nesten ikke å vente til Stine kommer hjem fra USA.

Barndommen og oppveksten min. Det er så mange minner. Gode minner. Som har gjort meg til den personen jeg er den dag i dag. Det er en fin tanke. At jeg kan smile, le og være den jeg er uten å nøle ligger mye til grunn for en trygg oppvekst. Og akkurat dét er jeg glad for. 

Julen er over. Juletreet er ute av huset for lengst og disse søte dukkene selges til over halv pris på jobben. Dagene går og de går fort skal jeg si deg. Jeg har nok å drive med for å si det sånn. 

I går var det årsmøtet med elevrådet. Det var spennende og interessant. Men det beste av alt. Vet dere hva? Jeg ble valgt inn i styret som komitékontakt. Jeg er allerede i full gang med planleggingen av året som kommer og jeg gleder meg masse til samarbeidet fremmover. Jeg er helt sikker på at dette kommer til å bli et svært innholdsrikt skoleår. 

Og ellers? Jeg har begynt å trene på Sats! For en sensasjon, dere. Føles helt fantastisk. At jeg endelig har kommet igang med treningen igjen. Dessuten har jeg kjøpt meg enda en fin mummikopp. Dette er min fjerde og jeg har allerede planelagt hvilken jeg skal kjøpe neste gang.

+ Jeg er glad

+ Livet er fint

+ Jeg får endelig sove om natta

I dag tidlig ville jeg begrave meg i sengen blant silkeputer og tulle meg inn i dynen. I dag var en slik dag. Det var tungt og stå opp. Jeg fikk nesten ikke sove i natt heller, og jeg la meg sent. Det syntes i speilet også, når jeg oppdaget at gårsdagens sminke fortsatt ikke var fjernet. Første uken på skolen etter ferien er over, og jeg kjenner det allerede i hele kroppen, at kreftene nesten ikke strekker til. Det er så mye jeg vil gjøre og få til som jeg føler at jeg ikke klarer å gjennomføre samtidig som at jeg får til noe, uten at jeg klarer å definere det. 

Jeg forsøker så godt jeg kan å holde motivasjonen oppe. Jeg ser bare fremover uten å tenke for mye. Jeg sier det til meg selv hele tiden. At det ikke er nødvendig å bekymre for noe, uansett hva det er. Mine fremtidsplaner er allerede bestemt, og dette halvåret har jeg mye å glede meg til. Ingenting kan ta ifra meg den gleden. Ikke en gang dårlig samvittighet. Nå skal jeg kun tenke på meg selv. Slik som alle andre gjør. Jeg tror faktisk at alle mennesker er egoistiske, en gang i blant. Eller oftere enn man kanskje tror.

Jeg har hele livet fokusert på mennesker rundt meg. Sålenge de har det bra, har jeg det bra. Men hvis man ikke har det godt med meg selv kan man ikke klare å rette opp i alle andres liv. En kan ikke hjelpe andre opp dersom en selv har falt. Det eneste man kan gjøre er å styrke hverandre og hjelpe hverandre opp. Det handler bare om å strekke ut en hånd når man trenger det. 

Jeg prøver hele tiden å sette pris på hva jeg har, uten å tenke på hva jeg ikke har. Hvorfor skal en gråte over en man savner når man kan glede seg over de som fortsatt er en del av livet sitt? Hva skal man med mennesker som ikke behandler en rett? Hvorfor skal man gråte over en person som er grunnen til at du gråter? Hadde vedkommende brydd seg hadde han eller hun aldri latt deg gråte. 

Men selv om hverdagen er tung og kreftene ikke strekker til er livet fint. Jeg liker å tro det ihvertfall, selv om det går opp og ned som en berg og dalbane. Det finnes mange gleder og mange sorger. En vanlig dag kan jeg både le, grine og smile. Hele følelsespektere på en gang. Rart det der. Noen ganger vet jeg ikke hva det går av meg. Gjør du?

Foto/privat: Linda Johansen

+ Dagene er lange

+ Twitter er underholdene

+ Musikk er min største og beste form for terapi

+ Jeg er glad i livet

+ Jeg drikker mye te

+ Avtaleboken min er full. Hvis jeg overlever denne måneden er jeg heldig

+ Jeg prøver å smile mest mulig

+ Jeg får bedre karrakterer i fransk, noe som minner meg på hvor gøy det skal bli å reise på språkreise til sommeren

+ Jeg forsøker å fokusere mest mulig på skolen, selv om det allerede føles ut som (nesten) umulig

+ Jeg liker øredobbene mine svært godt:

+ Jeg sover ganse lite. Ikke fordi jeg ikke har lyst til å sove, men fordi jeg sover generelt dårlig og legger meg sent. I går kveld hadde jeg marreritt.

+ Jeg elsker å ta bilder av omgivelsene rundt meg

+ Jeg prøver å finne inspirasjon

+ Jeg har tilbragt mye tid i Oslo den siste tiden

+ Jeg tror jeg vet hva jeg skal studere etter vgs

Foto/privat

Det betyr dagslys, eller daylight som man sier på engelsk. Dagslys. Jeg liker ordet. Spesielt på fransk. Lumièr du jour. Jeg føler at det beskriver meg, på en måte. Jeg er glad jeg valgte det navnet. Fransk er faktisk et fantastisk språk. Jeg er kjempeglad i det! Av og til skriver jeg i dagboken min på fransk. Ikke nødvendigvis at alt jeg skriver er rett, men jeg lærer masse av det. 

Jeg liker Frankrike. Jeg var der i oktober i fjor, som utvekslingselev en uke. Jeg bodde hos en fransk familie. Det var kjempespennende. En av mine største livserfaringer noensinne. Det var en fin tur, og jeg er veldig glad for at jeg dro. Hadde jeg ikke dratt ned dit, hadde jeg nok aldri blitt så motivert til å lære språket. Visste dere at én uke der nede tilsvarer et helt år med fransk på skolen i Norge? Helt sykt. 

Jeg skal faktisk til Frankrike til sommeren igjen. Da skal jeg to uker til Antibes samme med fineste Kristin. Vi skal gå på på skole der nede, bo hos en familie, ligge på stranda, dra til Italia, Monaco, Nice, Cannes og andre steder i nærheten. Vi skal dra på utflukter hver eneste dag. Gjett om jeg gleder meg! Smiler bare ved tanken. 

Er så fint når man kan ha noe å se frem til. Det gjør på en måte alt så mye lettere.

Hun løp så fort hun kunne gjennom skogen. Akkurat som om noen pustet hun i nakken. Hun snudde meg, flere ganger for å se om noen fulgte etter henne. Det eneste hun kunne skimte var lyset fra skumringen. Hvor var hun? Hvem var hun? Hva gjorde hun her ute, helt alene? Hun krympet seg, felte en tåre og løp videre. Hun kunne kjenne frosten og kulden som omfavnet tilværelsen. Hun hev etter pusten samtidig som tåken la seg tettere over tunet. En regndråpe falt og traff hun midt i ansiktet. 

Det uttryksløse ansiktet hennes speilet seg i vannet fremfor hun. Øynene hennes glinset på overflaten. Som å drukne i sin egen skygge. Livet. Lykke. Sorg. Kjærlighet. Hat. Ingen kunne se hvem hun var på innsiden eller hva hun egentlig følte. Bare fra utsiden kunne de skimte et smil. Selv med øyene i nakken, fordi de trodde hun hadde det godt. Den smerten hun bar var bare en fasade. Den siden av hun selv om ingen visste at hun hadde. Ingen kunne se hva hun trengte. Ingen kunne se at hun hadde mistet troen. Ingen kunne hindre hennes tårer til å falle, ingen kunne forstå hvilket tomrom som manglet. Hun lengtet etter håp. Hvodan kunne dere overse det?

Tekst: Linda Johansen

Foto/Privat

Jeg liker dager hvor jeg kan våkne tidlig. Hvor jeg bare kan ligge i sengen, tullet inn i sengetøyet av silke. Dager hvor lyset slipper inn gjennom vinduet. I dag var en slik dag. Jeg stod opp tidlig. Lagde meg en stor kopp te og lagde en deilig frokost. Jeg liker sånne dager. 

Så dro jeg til Lillestrøm for å møte Thea. Vi skulle på senteret og handle. Det var fint og se hun igjen. Endelig fikk jeg gitt hun julegaven hennes. Hun ble glad for den. Kjøpte en bok hun hadde ønsket seg. Var ikke så vanskelig for hun å forstå hva det var. Pakken var helt firkantet. 

På senteret handlet jeg klær. To bukser, en bluse og noe sminke. Også kjøpte Thea en genser til meg. Den var fin. Jeg har den på meg nå faktisk. Det er en sånn god strikket genser. Burgunder rød, litt stor. Passer perfekt til leppestiften min. 

Tok noen fine bilder av Thea. Hun er barndomsvennen min. Og det som er så merkelig er at Thea dro fra meg når jeg var 6 år. Hun flyttet til Tylldalen, og vi mistet kontakt etter noe brevveksling. Men. Etter 10 år kom hun tilbake, og nå er det akkurat som om hun aldri forlot meg. Søt, liten historie ikke sant?

Vel, nå skal jeg lage enda en kopp te og finne noen fine øredobber før jeg tar toget til Lillestrøm.

Hvis det er en dag i året jeg skal pynte meg, så er det på nyttårsaften. For å feire at ett år har gått. For å feire at de 365 dagene som er forbi og glede oss over de neste 365 dagene som står fremfor oss. Nyttårsaften er en spesiell dag. Tenk at det er ett år siden nyttårsaften i fjord. Føles veldig unaturlig ut for meg å skrive 2012.

I år feiret jeg nyttårsaften sammen med gode venner. Det var kjempekoselig. Vi spiste deilig kalkun og verdens beste kake til dessert. Jeg tror jeg forsynte meg hele fire ganger av den kaka. 

Vi gikk ut ved 12-tiden for å se på rakettene. Ingenting er vel mer klisjé enn en gruppeklem for å ønske alle godt nytt år når klokken slår 00:01. Det tok helt av. Det var masse raketter. Og stjerneskudd. Stjerneskudd er fantastisk. Etter det sendte vi opp en lanterne, som jeg kaller det. Den var søt. Bare se:

Jeg liker og tro at den lanternet vil bringe lykke. Nå ser jeg bare frem til et nytt år, med mange nye muligheter fremfor meg. Godt nytt år, alle sammen!

En skal ikke skyve under skuffen at alle mennesker, på hver sin måte har både feil og mangler. Med andres øyne kan vi se våres egne, og med våre egne kan vi se andres. Feil eller mangler kan få oss til å gjøre endringer eller andre små justeringer. Hvert eneste nyttår setter de aller fleste av oss nye mål som vi skal leve etter. I det minste prøve å leve etter. "I 2012 skal jeg spise sunt. Jeg skal trene mer og være mer sosial" er et av mange eksempler. Men hvor godt klarer vi egentlig å følge disse nyttårsforsettene?

Før jeg begynte å skrive dette innlegget slo jeg opp i ordboken jeg hadde liggende. "Nyttårsforsett", bladde jeg opp. Definisjonen av selve ordet var følgende: ? Forsett, plan for året som kommer.? Høres enkelt ut, eller hva? Vel, hadde det bare vært slik. Hvis nyttårsforsetter bare hadde vært svart på hvitt og ikke nyansert i alle regnbuens farger hadde det kanskje vært litt enklere. Etter min mening burde det vel heller stått i ordboken: "Mål du setter deg selv som bare gir deg dårlig samvittighet når du ikke klarer å følge dem."

La oss si at du setter deg et mål. Hva som helst. Og du setter deg målet for å forbedre deg selv på en eller annen måte. For å rette opp én av dine mange feil og mangler. Hva skjer? Du holder ut kanskje litt over én uke, toppen én måned før du fortsetter som du alltid har gjort. Så kommer den stikkende følelsen av dårlig samvittighet snikende. "Ja da, jeg skal bli flinkere. Dette var siste gang. Jeg skal aldri gjøre det igjen." Virkelig? Hvis du først har brutt et løfte du selv har laget, hvorfor ikke bare glemme hele greia?

Nyttårsforsetter er oppskrytt. Å sette seg selv slike mål er nesten like tåpelig som å tro på julenissen.

Allikevel satt jeg meg ned for å skrive ned noen nyttårsforsetter. (Ja, jeg tror fortsatt på julenissen). Realistiske løfter vel og merke, selv om punkt to allerede er historie. Nøt nemlig en aldri så liten kake til frokost, og den eneste grunnen til at jeg skrev punkt to var vel bare for å virke fornuftig. Her ser dere listen:

Så, hva er deres (u)realistiske nyttårsforsetter?

Dette året har vært turbulent, samtidig litt fint. Jeg har opplevd så mye. Både positivt og negativt. Livet har gått opp og ned, samtidig veldig fort. Jeg har utviklet meg selv som menneske. Jeg har kjent på følelser jeg aldri trodde jeg skulle kjenne. Jeg har opplevd ting jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve. Nære venner, og mennesker jeg bryr meg om har flyttet både fjernt og nært og jeg har kjent på den følelsen av hvordan det er å virkelig savne noen man er glad i. At det går flere uker mellom hver gang jeg snakker med bestevenninne min Stine, som for øyeblikket oppholder seg i USA er en helt absurd følelse.

Samtidig har jeg fått nye venner. Venner som jeg antagelig vil beholde en lang stund fremover. Jeg har funnet mine "ekte" venner, noe jeg er utrolig glad for. Året har gått fort, og det sier jeg hvert år. Jeg tar det som et godt tegn. Jeg har ledd. Jeg har grått. Jeg har gått lange turer. Jeg har tegnet. Jeg har skrevet mange tekster jeg er fornøyd med. Jeg har kjøpt meg mange fine klær. Jeg har hørt på masse fin musikk. Jeg har tatt mange fine bilder og lært meg fransk. Men mest av alt har jeg lært. Lært av mine feil. Lært av mine erfaringer. Lært av andre. Om livet. Om verden. Om andres og mine egne følelser. Om hva som virkelig betyr noe og at en ikke skal ta noe forgitt fordi man aldri vet hva man har før man har mistet det.

Nyttårsaften i fjord feiret jeg sammen med gode venner. I år skal jeg gjøre det samme, for å gjenta suksessen. Jeg gleder meg. Jeg kjenner jeg blir litt glad inni meg med tanke på at dette året snart er over. Jeg ser frem til nye muligheter. Nye erfaringer. Nye opplevelser, minner og gleder. Godt nytt år alle sammen!

Lumière du jour